I følge kartet skulle det gå oppover, men det gikk nedover. Jeg skulle opp på en kolle med en liten grop på, og der skulle posten ligge. Men her gikk det jo ikke opover i det hele tatt. Jeg ser litt til venstre gjennom trærne, og skimter da en kolle. Der MÅ! han være, tenker jeg. Jeg løper målbevisst opp på kollen, ser noe som ligner en grop, men dessverre for meg så er der ingen post i gropen. Den var helt tom – uten den røde og hvite skjermen som jeg så gjerne skulle ha sett der. Hva nå? I stedet for å lese kartet nøye i fem til ti sekunder, så løper jeg videre uten mål og mening. Til slutt, etter fire minuter, ser jeg en post som ligger nede i en dyp svær senkning. Det kan umulig være min post tenker jeg, men løper likevel ned for å sjekke koden på posten. Og forsyne meg var det ikke min post. Jeg stempler og løper videre uten å tenke gjennom det som hadde skjedd. Vel i mål ser jeg de korte fallstrekene på kartet. Disse viser hvilke vei terrenget heller. Jeg ble en erfaring rikere, og 20 plasser dårligere i finalen

Nok en hendelse som sikkert mange kjenner seg igjen i. Det var på vei til nest siste post i finalen. Posten lå ute på en kjempediger åpen eng hvor kurvebildet ikke var spesielt vanskelig. Tre små grønne prikker på kartet indikerte tre ensomme trær. Dette var enkelt. Her var det bare å stå på de siste 150 metrene frem til posten. I det jeg passerer trærne, som det også var post på, skimter jeg et rødt og hvitt flagg ca. 150 meter forann meg. Går det virkelig an å ha sånne enkle poster i en A-finale? Løypeleggeren er visst av det snille slaget. Jeg styrter mot posten og skal til å stemple. Sjekk koden for sikkerhets skyld. Jeg gjør det og oppdager nok en gang til min store fortvilelse at det ikke er min post. Og nok en gang i stedet for å tenke “hva gjorde jeg nå”, så fortsetter jeg å virre rundt i nesten to minutter før jeg endelig fant flagget. Enda flere plasser nedover på resultatlisten.

Selv om Ingjerd ikke er en Viking, så tar jeg med hennes tragiske hendelse på sin 1. post i A finalen damer W55. Etter å ha vunnet begge løpene i sitt kvalikk heat, hadde hun nok forhåpninger om en medalje tror jeg. Vi var ute og løp 1. strekket hennes omigjen noen dager etter konkurransen, så derfor kan jeg uttale meg med rimelig sikkerhet om det som sjedde.

Karin Gustavson (Rabe), med flere verdensmesterskap i stafett for Sverige, det siste i 1989, og flere medaljer også individuelt, skulle starte sist i klassen W55. Hun satt der med ryggen mot et tre i dyp konsentrasjon før starten sin i finaleløpet. Ingjerd skulle ut to minutter før henne som nest siste dame i klassen. Det var stille rundt startstedet, -kun de aller beste var igjen og ventet på sin start. Vi startet nemlig i omvendt rekkefølge etter sammenlagt resultaene fra kvalifiseringen.

Ingjerd starter, får kartet i startøyeblikket, leser strekket til 1. post i det hun løper mot startposten. Dette er vanskelig! Heldigvis er det et gjerde 200m før posten. Det tar jeg meg inn på og løper på kurs fra et hjørne på gjerdet. Det er masse trær og nesten null sikt i begynnelsen av strekket. Jeg skal passere en kolle, men ser den aldri. Jeg oppdaget det ikke, men det var en kjempediger grop. Puh, der er gjerdet, og der er hjørnet på det. I stedet for å løpe helt bort til hjørnet etter å ha klatret over det, sneier jeg sånn noenlunde i halvbue rundt det. En grov kurs i dette lende var kanskje ikke det aller lureste, men nå får jeg bare la det stå til. Uff, jeg glemte visst nok å telle skritt også. Men der er den slake ryggen med gropen som posten skal ligge i. Dette går sikkert bra. Posten skal være her nå, og her er jo også noe som ligner på en grop. Men noe postflagg var der ikke. Hva nå? Jeg går 2 meter lengre ut på ryggen og ser ned i et buskas. Ingen post der heller (0,5m lengre fram og hun hadde sett flagget).

Her i fra og i de neste 12 minuttene før Ingjerd endelig finner posten er det mange feile tanker som svirrer i hodet hennes. Derfor finner hun ikke posten heller. I stedet for medalje, ble det en besjeden 52. plass. Heldigvis kommer det flere muligheter, også for Ingjerd.