Ideen om en feriehytte på Mjølfjell kom som en vårflom av nasjonalfølelse og gjenoppbyggingsbegeistring da Norge igjen ble fritt i 1945. Gjenoppbygging av boliger og samfunnets infrastruktur var strengt prioritert og rasjonert. Tildeling av materialer til ”unødvendige” bygg som en fjellhytte var ikke aktuelt. På Rundemanen var det under krigen et tungt luftvernbatteri med mange forlegningsbarakker. Entusiastene i Viking ville ha en fjellhytte og så seg ut en offisersbarakke. Denne ble på dugnad demontert og med mye slit fraktet til Koengen for lagring. Her lager historien et lite utropstegn. I 1913 fraktet Vikings medlemmer materialer inn i fjellheimen over Rundemanen til Vareggen. Nå var ruten den motsatte.

Tomt ble funnet på Mjølfjell – like ved inngangen til Ljossanddalen. Det er ikke tilfeldig at hytten ligger et lite steinkast fra jernbanelinjen. Transporten fra Rundemanen hadde krevd en voldsom innsats og det gjaldt at dette ikke gjentok seg på Mjølfjell. Slik togtettheten var på Bergensbanen den gang var det lett å få tillatelse fra NSB til å parkere en godsvogn på linjen ved tomten. Sluttransporten av materialene ned til tomten ble en lek.

Slik ble materialer fra Rundemanen til en prektig fjellhytte. Den ble bygget på dugnad. Først utgraving av tomt for hånd. Knapphet på penger og sement førte til en gjerrig byggemåte for grunnmuren. Etter brannen viste det seg at den var støpt med stort innhold av stedegen sparestein. Det var var liten egenkapital i prosjektet så lån måtte tas opp. Det tok 17 år med utleiedrift før en kunne si at hytten var gjeldfri.

Dette skjedde da ferietiden for arbeidere var en uke per år og lenge før femdagersuken kom. Reisen til Mjølfjell gikk med damplokomotiv over Nesttun og Garnes på en kronglete Vossebane. Det var stopp for personer og gods på hver stasjon og stasjonsmesteren var ute ved hver ankomst og klarerte toget videre. Stasjonene het Kronstad, Fjøsanger, Hop, Nesttun, Haukeland, Arna, Garnes, Trengereid, Vaksdal osv. Reisen tok tid og det ble ikke mye nettotid til dugnadene. Enkelte brukte til og med ferieuken til innsats for hytten.

Hytten ble tatt i bruk i påsken 1949 og påskene ble umiddelbart veldig populære for medlemmene, med opptil 35 personer i hytten samtidig. Avdelinger og treningssamlinger brukte den i helgene og familier om sommeren. Interesserte og aktive hyttestyrer stod for driften og for betydelige ombygninger og forbedringer.

Søndag 23. mars 1999 ble hytten så kraftig skadet av brann at den måtte rives. Med den forsvant også de fysiske sporene etter et viktig objekt for tidsånden og gjenoppbygningsgleden etter krigen. Mjølfjell ble et kulturminne fattigere. Igjen brettet Vikingene opp ermene og nedsatte en effektiv byggekomite som fikk reist en ny hytte på kort tid.

Takket være fullverdiforsikring på bygningen var utgangspunktet strålende. De største jobbene kunne settes ut på enterprise. Med pengegaver fra medlemmene, tilskudd fra foreningen og dugnad, om enn i en helt annen og mindre skala enn på Vareggen i 1913 eller på Mjøfjell i 1949, ble hytten reist. Uten gjeld. Det er stort aktivum for både foreningen og hyttestyret.

Og for en hytte. Med alle sine tekniske faciliteter er det blitt en dyr hytte å drive og den krever et våkent hyttestyre som kjenner alle detaljer inn og ut. Hyttebetegnelsen er vel neppe riktig lenger. Huset fremstår mer om et pensjonat. Vann pumpes opp fra et hull som er 85 meter dypt. Avløpssystemet er dimensjonert så stort at flere hytter kunne vært tilkoplet. Der er dusjer og badstu, vaskemaskin og oppvaskmaskin, tørkerom og skistall, varmekabler i underetasjen og panelovner og vask med kaldt og varmt vann på alle rom.

Reisen til Sagatun går nå for det meste med bil. Bilen har nærmest utkonkurrert toget med de følger at det ikke alltid er lett å finne passende togavganger til Ljossanddalen stoppested.

Det er et minus for dem som vil reise i gruppe i festlig lag med toget.

I dag kjører du bil på omtrent samme tid til Mjølfjell som det tok å reise til Kvamskogen for femti år siden.